Tilknytning mellom babyen og den voksne omsorgspersonen er en prosess som skal skape trygghetsfølelse, og selvfølelse, få babyen til å føle seg beskyttet, trøstet og ernært. Rett etter fødselen er babyens beste tid for tilknytning som skal vare hele barndommen. Tilknytningsrefleksen støttes av andre primitiv reflekser. Forbindelsen mellom mor og barn er fra naturens side spesielt tilrettelagt allerede under graviditeten og med ammingen.
En god tilknytning til omsorgsgiver bygger grunnlag for babyens senere evne til å ha sunne forhold til andre mennesker, og å kunne erfare og uttrykke hele sitt følelsesregister.
Når tilknytningen ikke skjer:
For tidlig fødte barn (premature)
Sykdom, skade stress
Mor og barn får ikke være sammen
Problemer med amming
Fødselsdepresjoner
Noe forskning peker på hyppige ultralydundersøkelser som en risikofaktor
(Manuel F. Casanova, MD http://www.wdrb.com/story/16103395/doctor-raises-autism-concerns-about-ultrasounds)
Mulige langtidseffekter
Dårligselvfølelse
Tendens til isolasjon
Emosjonelt sårbar
Dårlig stresshåndtering
Manglende tillit til andre
Frykt, bekymringer og depresjon
Skyhet
Lunefull
Avhengig av andre
Behov for ros
Tilknytning kan skje når som helst senere:
Kjærlig berøring
Hudkontakt
Øyekontakt
Rugging og kosing
Det fins også teknikker som virker, selv for voksne
